Fredag 10. september ble Drafn legenden Roar Hjallis Hansen begravet. Morten Wangs fine minneord i begravelsen på vegne av Drafn deles💚
«MINNETALE ROAR HJALLIS HANSEN 10 SEPTEMBER 2021 TANGEN KIRKE
Kjære Roar – familie og venner
Roar Ivar Hansen ble født 11 oktober 1946 og døde 27 august 2021 i en alder av 74 år. Liv har mistet sin kjære mann etter 55 års ekteskap- Irene og Trine har mistet sin gode pappa- barnebarna har mistet far og oldebarn har mistet sin oldefar. Ski og Ballklubben Drafn har mistet en av sine beste bandy spillere gjennom alle tider og Drafn har hatt mange gode spillere som har hentet i alt 19 kongepokaler i bandy til klubben siden oppstarten.
Dødsbudskapet kom plutselig, men ikke så overaskende da Roar var syk over en periode med sterk nedsatt livskvalitet. Roar var dedikert til fotball og bandy og tilbrakte sine ungdomsår i Skiold. I 1963 tok han et viktig veivalg og meldte overgang til Drafn, et valg som fikk stor betydning for Drafns bandy historie gjennom 3 ti år, på 60 – 70 og 80 tallet. Roar fikk tilnavnet Hjallis på grunn av sin eminente skøyteteknikk, elegant med et lavt tyngdepunkt og stor fart.
I 1964 var Roar 18 år og skulle spille sin første NM finale på Marienlyst med SIF på den andre banehalvdelen. SIF med Steinar Pettersen – Inge Thun og Thorodd Presberg i spissen var store favoritter, men Drafn og Roar ville det annerledes. På stillingen 2-2 fikk Drafn frislag på 16 meteren hvor både de faste gutta Bror Andersen og Gunnar Fossum sto klare til å skyte. Da dukket 18 åringen Roar Hansen opp, dyttet de 2 etablerte gutta til side og skøyt ballen rett i mål. Dette målet avgjorde NM finalen og Roar fikk sitt første av i alt 4 NM gull. Siden ble det mange landskamper for Norge – VM turneringer og Drafn bygde et nytt storlag med Roar som en av de fremste.
Dette laget tok NM gull i bandy 3 år på rad i 1971 -72 og 73 med Roar som en av de fremste og mest sentrale spillere. Roar fikk Drafns hederstegn i 1972, spilte over 460 bandykamper for Drafns A lag og spilte sin siste NM finale i 1986, 22 år etter sin første finale. I finalen i 1986 på Valle Hovin ble det dessverre tap for Solberg. Samme år ble Roar imidlertid seriemester etter å ha slått Solberg i avgjørende kamp på Marienlyst med 3-2. Da var Roar 40 år gammel og still going strong. Roar var i årene mellom 1964 og 1986 også innom både Skiold og SIF som spillende trener, men vendte alltid tilbake til moderklubben Drafn.
Jeg ble kjent med Roar i 1974/75 sesongen hvor laget skulle fornyes og hvor Roar fikk en sentral rolle som spillende trener. Vi fikk raskt en god relasjon både på og utenfor banen. I 1975 døde min pappa og jeg var kun 18 år. Roar bodde på Åskollen, jeg på Hedensrud og jeg hadde ennå ikke fått førerkort. Jeg kjørte derfor fast med Roar, ble hentet i en burgunderød Volvo stasjonsvogn på Merket til trening og kamper og vi ble godt kjent med hverandre gjennom disse kjøreturene. Roar ble en slags mentor for meg i disse årene og en læremester både i bandyen i Drafn samt i livet forøvrig. Jeg er Roar dypt takknemlig for måten jeg kom inn i laget på og på de mange de gode råd og formaninger jeg fikk på det personlige plan gjennom disse årene knyttet til livets mange valg.
Mange av klubbens unge spillere opplevde Roar på samme måte som meg, læremester og mentor hvor han øste av sine erfaringer og videreførte Drafn kulturen til nye generasjoner. På den måten ble Roar en viktig kontinuitets bærer for klubbens innerste verdier og kultur.
Som person, trener og leder kunne Roar være krevende å forholde seg til. Han satte sterke krav til seg selv og videreførte dette til sine lagkamerater. Tilbakemeldingene var tydelige, klare og brutalt ærlige og falt ikke alltid i god jord hos mottakeren. Disse meldingene fra Roar ble imidlertid gitt i beste mening for å rettlede og skape utvikling, men kunne være egnet til å misforstå. Roar hadde sin egen måte å formidle sitt budskap på, han kunne være sta, viljesterk og bestemt, men ofte med et glimt i øyet. Jeg husker fra en avslutningstur etter sesong hvor vi var på Bardøla høyfjellshotell og midt under maten kom bandyformann Kjell Schøne trillende inn med en tom isboks på hjul av det store slaget. Fremme ved bordet spratt plutselig lokket på isboksen opp og Roar som lå inni isboksen dukket frem syngende til «for ut på Nøtterø finns jo verdens vakreste kvins».
Roar hadde sin egen form for humor og hadde som regel en god og treffende replikk på lur som ofte kom ut på de rette tidspunkt.
Vi vil minnes Roar som en flott idrettsmann som i aller høyeste grad har bidratt til å skape Drafns stolte og rike bandy historie, en god lagkamerat, veileder og læremester. Han vil bli både husket og savnet i Drafn miljøet med stor respekt og integritet.
Takk for kampen Roar og hvil i fred.
Morten Wang
September 2021″
